Bitches & hoes!!§

Her har det vært dødt lenge, gitt! Tror ikke motivasjonen til å fortsette bloggen har vært den helt store blant gutta, først fordi vi hadde så mye annet gøy å gjøre den siste måneden, men nå menst fordi skoleåret faktisk er slutt. Trist, men sant. Dette blir antakelig den avsluttende posten fra min side, siden vi ikke er 3 i 2D lenger, bare tre menn på hver sin side av landet, som nå må tenke på andre ting.

Personlig har jeg ikke gjort stort den første uka etter jeg dro fra Lofthus, bare vandra rundt hjemme og følt at det egentlig ikke er hjemme lenger. Hjemme er tross alt på rommet mitt på Primulaen. Eller i sofaen i dagligstua på hovedbygget og første etasje på Primulaen, i matsalen, foajeen, på 2D-klasserommet, eller langs Romanten, på gangveien mot sentrum, i Elvadalen, på brygga nedenfor kirka, lista er nærmest endeløs. Home is where the heart is, og hjertet mitt klamrer seg fast til minnene fra Lofthus. Litt rart å tenke på, Lofthus er jo som hvilken som helst lita bygd på Vestlandet, og det er heller ikke stedene som sitter sterkest igjen inni meg, selv om det er de som først dukker opp når jeg tenker tilbake. De er bare lettest å se for seg.

Det som skapte magien, som jeg savner mest, og som fyller stedene i minnene mine er menneskene jeg delte skoleåret med. Uten at jeg vil nevne navn: De som satt ved siden av meg på sofaen på dagligstua, som jeg kunne prate, spøke eller spille sammen med i flere timer, kun avbrutt av forskjellige måltider. De jeg nerda D&D sammen med på Kafé Bodil utover kveldene mot slutten av året, og de som av og til forvilla seg inn på kafeen og sikkert ble litt overraska over gjengen de fant sittende der. Folka jeg delte bord med i matsalen, som jubla eller klagde sammen om vi var det første eller siste bordet. De som hadde sine faste plasser i foajeen, som jeg ikke utveksla så mange ord med, men som bidro til fellesskapet gjennom sine egne omgangskretser. Folk jeg møtte på vei til eller fra hovedbygget, vaskekjelleren eller forskjellige oppholdsrom, som jeg kanskje sa et bittelitt awkward "hei" til, og kanskje ikke prata mer med den dagen. Folk som påvirka hverdagen min i forskjellig grad, men som jeg er glad for var der, hver og en av dere. Skoleåret hadde ikke vært det samme uten alle sammen.

Men nå er det over, og det er på tide å bevege seg videre. Jeg er litt rådvill, siden jeg ikke aner hvordan jeg skal finne en så bra og sammensveisa gruppe mennesker noe annet sted, men jeg håper på det beste. Kanskje kommer jeg til å møte flere av dere igjen når jeg studerer i Bergen eller på Ås eller hvor det blir. (Jeg er litt usikker, men det tar jeg som det kommer. Bekymrer meg ikke stort for det. Dessuten er det in å være usikker :-P) Kanskje kommer vi til å snakke mer sammen da enn vi fikk gjort i løpet av skoleåret, bare fordi vi har det felles startpunktet. Det er sikkert flere av dere jeg aldri kommer til å se igjen, eller som jeg kanskje ikke møter før vi tilfeldigvis handler på samme matvarebutikk om 20 år, og starter en samtale med et forsiktig "Hardanger Folkehøgskule?" og et lite smil. Jeg gleder meg allerede til den dagen jeg møter dere igjen. (Elevstemnet stiller selvsagt i en klasse for seg.) Fram til da skal jeg gjøre mitt beste for å ikke glemme noen, eller hva dere har gjort for meg ved å være elever ved Hardanger Folkehøgskule 09/10.

Tusen takk!

~ Arild, out.